Har du plass til et landskap?

SAMFUNN, TRENING | 13. juni 2014 | By

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest
De siste årene har jeg syklet eller løpt nesten daglig. Likevel har jeg aldri tenkt tanken på å delta i maraton, eller sykle Birkebeinerrittet. Jeg har aldri puttet chip i løpeskoene, brukt pulsmåler, eller laget en løpestrategi. Hvorfor ikke?

DSC_1716

Jeg starter ved havregrøten min for 20 år siden, i en liten hytte på Osterøy. Det er grytidlig om morgenen, regnet pisker mot vinduet. Likevel pakker morfar sekken og finner frem regntøy og støvler, fiskestenger, te på termos og matpakke. Jeg spiser så sakte jeg kan. Når jeg er ferdig med frokosten skal vi på tur. Kun morfar og jeg og timer med fjell og landskap vi skal tråkke oss gjennom. Uansett vær. Lyden av støvler som surkler i myr og gjørme. Når er vi fremme? Kun 8 kilometer igjen, sier Morfar. Akkurat langt nok til å gi en 14-åring fullstendig sammenbrudd.

De vakre fiskeplassene i fjellet var sakrale landskap for morfar. Men der hvor han fant ro og samhørighet med naturen og fjelllandskapet, boblet jeg over av uro og utålmodighet. Fjellturer i vind og regn var gørr kjedelig. Sittende på en tue klamret jeg meg til termosen, mens regndråpene dryppet fra nesetippen. Jeg lukket øynene og lengtet tilbake til boken og stolen ved peisen på hytta. Hadde noen hvisket til meg at dette øyeblikket skulle bli et av mine beste barndomsminner, ville jeg konkludert med at livet mitt var en tragedie.

Det var først som voksen syklist at landskapet begynte å ta plass inne i kroppen på en annen og positiv måte. Helt fra barna var små har jeg syklet til og fra butikken, barnehagen og arbeidsplasser. Syklet i sol, regn og snø, sommer som vinter. Syklet på vei til gledelige ting som kafébesøk med venner og konserter, eller gruelige ting som jobbintervjuer og mammografitimer. Uansett hvor du skal og hvordan du har det, landskapet tar plass i deg når du sykler. Landskapet blir et rom hvor du har mulighet til å kjenne etter hvordan det virkelig står til innerst inne, fra en passe avstand. Den som sykler i friluft over en lengre distanse blir sliten og salig. Hver dag ser jeg de samme syklistene, som også er på vei til eller fra. Smilet du får fra dem i det dere suser forbi hverandre på Vingnesbrua er et smil du aldri kommer til å se fra en person bak rattet i en bil. Jeg lover.

Jeg er ganske sikker på at du heller aldri vi se et tilsvarende smil i spinningssalen, eller i et sykkelritt. Spinning kan selvsagt være morsomt. Men det er noe absurd ved det å kjøre bil til et treningssenter for så å sette seg i en mørk sal hvor bevegelser blir målt i intervaller og pulsslag. Å sykle i stim, eller sykkelritt som det heter, hvor intensjonen utelukkende er å måle egne prestasjoner opp mot andres, er også et fenomen som jeg har lite forståelse for. Sykkelgleden er blitt redusert til ytelse. All ære til birkebeinerne, men landskapet og opplevelsen kan umulig være en motiverende faktor.

Jeg løper minst 2 timer hver dag, sa en kar til meg. Jøss, svarte jeg begeistret, hvor løper du da? På Elixia, svarte han. Bildet av den vesle hamsteren i løpehjulet kom raskt på netthinnen. Men tredemølla foretrekkes av mange. På tredemølla kan du følge med pulsen din, justere hellingsgrad, tempo, og måle kilometerne du legger bak deg. Vær og temperatur er stabilt kontrollert av ventilasjonsanlegget. For å holde motivasjonen oppe kan du se på tvén som henger framfor deg mens du tramper avgårde på den rullende gummimatten.

Å løpe ute er gratis, det krever ikke annet enn et par gode løpesko. Har du sko kan du se frem til uendelig med kilometere av landskap og steder, det finnes ikke vakrere kondisjonstrening enn dette. Dropp pulsmåleren og telling av intervaller. Løp til du blir sliten, og gå til du kan løpe igjen. Så enkelt. Med musikk i god løperytme på ørene blir vind og regn til poesi. Terreng er selvsagt best for kroppen, men mitt løpelandskap på strak landevei langs Mjøsa er så vakkert at jeg ikke klarer å motstå fristelsen. Jeg løper mot horisonten, under en stor åpen himmel, grønne åssider renner ned i Mjøsa på begge sider. Jeg løper fordi gårdene og jordene, båter som dupper ute på Mjøsa og biler som raser forbi nede på E6. Jeg løper mot den hvite gamle Vingromkirken, og blir troende hver gang jeg svinger opp grusveien mot kirkegården. Vel hjemme etter en god løpetur er jeg så full i endorfiner og så forelsket at jeg kunne kysset asfalten. Ingen tredemølle vil kunne gi deg den samme opplevelsen.

DSC_1727

For den som løper med musikk kan kanskje denne spillelisten være verdt å lytte til? Den er ganske fin, og blir stadig finere. Kom gjerne med innspill så setter jeg dem inn i lista!

Comments

Be the first to comment.

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>