TØR DU Å FÅ EN NY VENN?

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest
Si hei, vær en venn, var oppfordringen fra NRK Supers kampanje for noen år siden. Oppfordringen gikk til barna våre. Vær venner, og ta vare på hverandre. Så enkelt og så vanskelig. Men hvor ofte får vi voksne oss nye venner? Og hvor flinke er vi selv til å inkludere de ensomme blant oss?

Det er en av disse sommermorgenene, guttungen og jeg sitter helt stille ved kjøkkenbordet, vi har ennå ikke kommet oss ut av pysjene. Vi lytter, vi er nærmest fengslet til radioen hvor Villemo på 14 forteller om hvordan det er å bli mobbet. Hun forteller om ensomhet, om hvordan det er når ingen vil være venn med deg. Ingen sier hei når du kommer på skolen, ingen tagger deg i bilder eller sender deg utfordringer på facebook. Hun har byttet skole flere ganger, men historien gjentar seg. Hun blir kalt fattig, fordi hun kler seg annerledes. Hun blir kalt for Loner. De mobber henne fordi hun er ensom.

Nå orker jeg ikke høre på dette mer, det er jo bare trist!, sier guttungen opprørt og skrur av radioen. Likevel blir vi fremdeles sittende stille og tenke.

Mamma, sier han, jeg vet om en som kanskje har det litt sånn. En som er litt alene.

Det første som slår meg er at det kunnskapsrike og moderne samfunnet vårt ennå ikke klarer å hjelpe disse barna. Mobbing som samfunnsproblem er komplekst. Hvor skal man sette inn tiltakene? I skoleledelsen? Hos lærerne? Skal det inn på timeplanen? Og hva er årsakene? Er det dårlig klassekultur? Er det dårlige foreldre? Er det media? Er det barna? Når ikke en gang forskerne er enige om hvor samfunnet vårt svikter, er det ikke rart at vi føler oss hjelpeløse og utilstrekkelige når barn blir mobbet. Samtidig er det nettopp her at vi som enkeltmennesker kan utføre mirakler. Vi kan begynne med å si hei, begynne med å være en venn.

Villemos historie virker sterkt på oss her hjemme, kanskje fordi vi selv har fått smake på hvordan det er å flytte til et nytt sted. Vi bodde et år i Bergen, min hjemby. Jeg var på trygg grunn, men familien min var ikke det. Vi lærte oss at det ikke var enkelt å starte på nye skoler, og at ting tar tid. Guttene bet tennene sammen, noen dager var fine, andre dager trillet tårene midt under middagen. Nå er vi tilbake til den innlandske småbyen. Her er det jeg som ikke hører hjemme, den som er litt annerledes. Og nå begynner vi å nærme oss noen ømme tær, for det er ikke like lett å være ny i småbyen eller på bygda, som det er å være ny i en stor by. Småbyen har mange fordeler, men et sterkt innslag av monokultur er definitivt småbyens kalde skyggeside.

I den lille byen hvor alle kjenner alle er det lite som skal til før du blir oppfattet som annerledes. Kanskje har du en annen dialekt, eller aksent, kanskje har du en annen hudfarge. Jeg har svært få venner som kommer fra småbyen vi bor i, men kjenner derimot mange innflyttere. Og innflytterne forteller ofte likelydenes historier. Det er vanskelig å bli kjent med lokalbefolkningen, man blir ikke inkludert. – Jeg har bodd her i 20 år og aldri har noen lokale invitert meg hjem til seg, fortale en mamma til meg. En annen mamma fortalte hvordan mødrene i nabolaget stadig fant på ting sammen, men konsekvent ikke inviterte henne med på kaffe eller andre sosiale aktiviteter. Felles for historiene er også en viss selvbebreidelse: – Men jeg er jo litt annerledes, og jeg er jo ikke herfra. Etter hvert gir man opp, og blir i andres øyne litt sær.

Jeg husker selv da jeg for mange år siden fikk jobb i en liten distriktskommune, avdelingen min var en fløy avsides fra de andre avdelingene, og besto stort sett av meg, og en kollega som jobbet en dag i uken. I lunsjen marsjert alle kommunens ansatte ned til kantina hvor jeg ble sittende ved et bord alene. Ingen hilste, ingen tenkte på å invitere meg bort til bordet sitt. Noen ganger hendte det at jeg ble overmodig og satte meg ned ved bordet sammen med de andre. Da stilnet gjerne praten og latteren som før hadde sittet løst. Å være ensom sammen med andre er fryktelig ensomt. Etter noen måneder ble det å spise lunsj i kantina så ubehagelig at jeg begynte å spise lunsj alene på kontoret bak lukket dør. Til slutt sa jeg opp jobben.

Villemo var modig. Hun var rett og slett overmodig og skrev et langt innlegg på facebook hvor hun sa at nok er nok, og fortalte sin historie. – Jeg ber bare om oppmerksomhet denne ene gangen, så du kan forstå hvordan det er å være helt alene, uten venner og uten en ungdomstid da alt egentlig skal være kult og morsomt, skrev Villemo. Innlegget hennes ble delt hundrevis av ganger, det ble publisert i Dagbladet og historien hennes ble fortalt på radioen. Og her fant Villemo oss og traff hardt midt i hjertet. Så hardt at vi bestemte oss for å være litt vennegerilja. Guttungen min har lovet seg selv at han skal hilse på den ensomme i skolegården. Ved å skrive dette innlegget sender jeg utfordringen videre til deg: Si hei, vær en venn. Blir det for vanskelig kan du starte med å be på en kopp kaffe, eller sende en hyggelig utfordring på facebook. Så enkelt er det å utføre mirakler. Kanskje kan du til og med forandre et helt liv.

Comments

  1. Leave a Reply

    Eli
    18. mars 2015

    Kjære Kristine … Det er blitt natt , jobbet 14 timer og begynte å lese sakteliv.no ( skulle sovet ) men ble så rørt og berørt av ordene dine , tankene dine, at jeg ble sittende å lese … Tusen takk … Gleder meg til mer , skal bare sove litt først 😉 god natt . Vennlig hilsen Eli .

    • Leave a Reply

      Kristine Natvig
      18. mars 2015

      Hei Eli!
      Så fint å høre at du ble berørt. Det er håpet mitt når jeg skriver, at jeg kan få deg som leser til å forstå, og kanskje kjenne seg igjen. Det er så mange ting vi er redde for å snakke om her i samfunnet vårt, og stort sett er dette ting som ligger nærmest hjertet, det som gjør oss sårbare. Håper du fikk sove godt! Og kom gjerne tilbake 🙂 Hilsen Kristine

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>