HVOR KOMMER DU FRA?

OPPVEKST, SAMFUNN | 26. juni 2014 | By

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest
Som nyutdannet og klatrende på karrierestigen, vegret jeg meg for å fortelle hvor jeg kom fra. Bergen, svarte jeg. Men unngikk å nevne fra hvilken bydel. Har egentlig hjemstedet vårt stor betydning for vår identitet? Og hvordan forteller vi historien om oss selv? 

Skann 82

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Mamma, fortell om tippoldefaren min.

– Jeg kan ikke så mye om ham, spør pappa.

– Var han kaper på ordentlig? Var han på Napoleon sin side?

– Vet ikke. Spør pappa sa jeg.

Vi sitter i bilen på vei til Kristiansand, svigerfars hjemby. Min sønn er oppkalt etter ham, bestefaren sin, som igjen er oppkalt etter sin bestefar. Slik har det vært helt tilbake til napoleonskrigene. Skipsredere. På morssiden har mannen min slekt fra skyssstasjonen Tronhus på Randsverk i Vågå. Engelske adelige var ofte på besøk. Det er stort, spennende og prangende flott.

–       Jeg kan heller fortelle om morfaren min, oldefaren din, sier jeg.

–       Det har du gjort før.

Morfar var fra Bruvik på Osterøy. Om kvelden på hytten hans satt vi og leitet i bygdebøkene etter spor av storhet og adelig blod. Det fant vi ikke. Vi fant potetbønder som perler på en snor helt tilbake til middelalderen, alle boende på Osterøy. Jeg ble litt skuffet den gang, men morfars stolthet var smittende likevel. Han elsket Osterøy, og fortalte familien så mange minner at vi tror de er våre egne.

Slekten på farssiden min har en mørkere historie. Under industrialiseringen gjorde de som mange andre fattigfolk fra bygda. De flyttet fra strilelandet Masfjorden til Bergen, i håp om en bedre fremtid. De arbeidet som søppeltømmere, og flyttet fra kjellerleilighet til kjellerleilighet med den store barneflokken sin. Mange av barna døde. En dag fikk min tipptippoldefar arbeid på reperbanen i Repslagergaten i Sandviken. Slekten min flyttet inn i en bygård like ved, og fylte leilighetene i alle etasjer. I kjelleren hadde min tippoldemor kolonialbutikk.

– Der satt dem i Repslagergaten ved kjøkkenbordet og lengtet til Masfjorden, sa farmoren min, – Sandviken var et trist sted. Det er jo ikke sol der!

Historien om den lengtende slekten vet jeg svært lite om. Ingen ville fortelle. Det var jo ingenting å fortelle! At Repslagergaten i dag er blant de bergensgatene med stivest boligpriser, illustrerer godt hvordan historien er subjektiv og relativ. Historien vår er farget av vårt eget forhold til den, og av samfunnets dom.

Min historie begynner hverken i Sandviken eller på Osterøy. Den begynner i Bergens vestlige suburbia, den begynner i Olsvik. Betongblokkenes arnested. En hel bydel smelt opp på slutten av 70-tallet. Som en ganske alminnelig ungdom kunne jeg lese i avisen at ungdomskriminaliteten i Olsvik var høy. Journalister dro til Olsvik og tok bilder av ungdommer fra skuldrene og ned. Vi var anonymisert og farlige. Dagen etter kunne vi lese om oss selv i reportasjer hvor vi var sitert under dekknavn. Ungdomsklubben ble lagt ned og erstattet med kontinuerlige politipatruljer. Ofte ble vi stoppet av politi som skulle sjekke lommer og vesker. Vi ble vant til det. Mistenkeliggjort allerede som fjortenåringer. Ingen fortalte oss at Olsvik var et bra sted. Vi hatet Olsvik, og ville komme oss vekk så fort vi ble voksne.

– Hvor kommer du fra, spør de nysgjerrig, men med en undertone av angst.

De første årene mine i småbyen var jeg overveldet av folks behov for å knytte meg til et sted eller til en av småbyens familier. Aldri før var min hjemby så sterkt bundet til min identitet som her, dialekten avslørte meg umiddelbart. Jeg hadde flyttet fra storbyen med mangfoldet av nasjonaliteter og mennesker, til en småby hvor de fleste hadde tilknytning til en gård i området. Var det lettere å forstå meg dersom de kunne plassere meg i en stedskontekst? Som nyutdannet og på vei, var det ubehagelig å erkjenne at jeg var flau over hjemstedet mitt. – Jeg kommer fra Bergen, sa jeg. Men når noen spurte hvor i Bergen, vegret jeg meg for å svare. Helt sikker på at Olsvik ikke har hatt noen påvirkning på meg som menneske.

Det var når jeg arvet et bilde av familien min i Repslagergaten at jeg begynte å reflektere over mitt forhold til Olsvik. Det er et bilde av en trist familie. En lengtende mamma som vil hjem til strilelandet og bort fra Repslagergaten, en mamma som lar barna vokse opp i en historisk parantes. Var jeg litt slik jeg også? Hvilken historie fortalte jeg om meg selv?

Olsvik, fremdeles blir jeg litt ubekvem av navnet. Men Olsvik har preget meg positivt, det tok bare tid å forstå hvordan. Jeg hadde venner fra alle verdensdeler. Vi så mennesker ut fra egenskaper, ikke hvilken familie de tilhørte eller hvor mye penger man hadde. Med unntak fra politiets og medias stadige forsøk på å fortelle den dårlige historien om oss, var Olsvik egentlig et  fint og trygt sted å vokse opp.

Den historien vi gir videre til barna våre skapes her og nå. Fortellingene dine blir fortellingene deres. Spørsmålet er bare hvilken historie du ønsker å fortelle om deg selv.

 

Comments

  1. Leave a Reply

    Marita
    26. juni 2014

    Du skriver kjempebra Kristine. Og jeg er tildels enig med deg. Olsvik har nok gitt oss mye bra med tanke på det kulturelle mangfoldet. Men jeg husker også tøffe tider med mye mobbing, utestenging og brutal behandling av mange.
    Jeg syns du ser stort på det når du sier at det egentlig var ganske fint og trygt.
    Jeg, for min del, ville aldri latt mine barn vokse opp der. (Selv om det sikkert er bedre der nå enn det det var når det stod på som verst på 80-tallet)

    • Leave a Reply

      Kristine Natvig
      26. juni 2014

      Takk for kommentar Marita. Du har rett, jeg ser nok stort på det. Jeg vet at hverdagen var tøff for ganske mange, og noen deler av Olsvik var nok mer belastet enn andre. Selv kommer jeg jo fra en fredligere del, oppe på fæsteråsen. Jeg hadde en lang samtale med min mor som fikk lese gjennom teksten før den ble publisert. For henne var det litt sårt å høre min opplevelse av å bo i Olsvik, hun var den gang ganske aktivt med i forebyggende tiltak mot harde ungdomsmiljøer. Samtalen med henne fikk meg til å tenke på om jeg noen gang følte meg ekstra utrygg i Olsvik, det gjorde jeg ikke. Men det ulmet, og det er nok mange jeg lurer på hvordan det egentlig har gått med.

      • Leave a Reply

        Marita
        26. juni 2014

        Jeg vil tro at aktive foreldre nok var med på å gi en grad av trygghet der andre kanskje følte at ingen voksne så hva som ble gjort.
        Jeg kjenner flere som har slitt (og sliter) pga det dårlige miljøet.
        Jeg tenker også at bakgrunnen er med på å forme den man er i dag, og selv negative opplevelser kan være med å gi positive verktøy senere i livet.

        Det som er trist, syns jeg. Er at området har vært så belastet gjennom så mange tiår uten at man har klart å få gjort noe med det. 70-80-tallet var vel preget av mye familievold, alkohol, og fattigdom. I 90-20 årene har jeg inntrykk av at området ikke er like mye preget av familievold og fattigdom, men mer gjengkriminalitet og rusmisbruk blant unge.

        I 2006 flyttet mamma fra Olsvik, så hvordan miljøet har vært det siste tiåret vet jeg ikke. Men jeg håper at de har klart å rydde opp litt. For jeg ser helt klart også mange positive ting ved området.

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>