Tatt av tingene

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest

Jeg skulle skrive om hvor vanskelig det er å være en etisk forbruker, om å være bevisst og miljøvennlig hver eneste gang vi kjøper noe. Men så dukket det opp en tåpelig liten rosa plasttelefon. Hvorfor er det slik at vi noen ganger så inderlig sterkt bare må ha?

DSC_1241 2

Datteren min fylte 3 år. Det skulle bli en anledning til å kjøpe en snill og grønn gave. 3-åringer trenger ikke mye, hun har dessuten mer enn nok fra før. Jeg hadde et klart bilde av hva vi skulle kjøpe til henne. En klassisk teddybjørn, etisk og miljøvennlig. En 100% snill bamse. En bamse ikke ulik den min morfar en gang kjøpte til min lille fetter. «Dette er ikke en sånn syntetisk bamse”, sa morfar, ”denne bamsen er helt spesiell. Den kan ikke brenne, den er laget av ren ull.”

Morfar var en høyreist offiser med svært antimaterialistiske holdninger. Ting var ubetydelig. Å gi etter for en materiell hunger, å kjøpe ting for tingenes skyld, var under hans verdighet. For ham var eneste rikdom naturen, din kunnskap, og dine medmenneskelige kvaliteter. Jeg var heldig som fikk være med ham alene på hytten mange ganger. En hytte uten vann eller strøm, sparsomt innredet men med overfylte bokhyller. Etter lange turer i fjellet kom vi hjem til hytta og fyrte i peisen. Stekte fjellørret til kvelds, og leste høyt fra de mange diktsamlingene. Å leve et enkelt liv var for ham et ideal vi alle burde strekke oss etter. Jeg beundret ham, men lot meg provosere. Jeg har nemlig aldri hatt indre styrke nok til å kvele mitt behov for ting, til å bekjempe mitt shoppinginstinkt. Denne lille stemmen som sier jeg bare må kikke litt i salgsstativet på H&M, eller besøke en nettbutikk uten noen åpenbar grunn.

Det var i en slik nettbutikk at jeg startet jakten på den 100% snille bamsen. Den skulle bli vanskelig å finne. Men det fantes andre økologiske leker, hva med et kult økologisk tipitelt til 1800 kr? Litt dyrt kanskje? Hva da med den ikkeøkologiske versjonen til bare 1100 kr? I løpet av få minutter hadde jeg forlatt alle prinsipper og idealer, overbevist om at datteren min trengte et tipitelt til 1100 kr. Kjøpsaffæren ble stoppet av jenta selv som plutselig en dag kom med et bursdagsønske: En liten rosa leketelefon. Det var alt. En liten plastdings til knappe 50 kr. Fordi det var så beskjedent satte det kjøpegalskapen min i perspektiv. Dermed ble det ikke noe tipitelt. Det ble heller ikke noen plasttelefon. Vi dro vi til den lille butikken Marihøna som er drevet av kommunen og sysselsetter funksjonshemmede: Her fant vi den lille snille teddybamsen, fairtrade og økologisk.

I huset vårt er bursdagsmorgener magiske. Med gaver, saft og muffins med små lys, kom hele familien syngende inn til bursdagsbarnet på sengen. Til min datters fryd og begeistring. Hun klemte på de mye pakkene, lurte fælt på hva som gjemte seg under gavepapiret. Var det en rosa telefon? Den snille teddybjørnen fikk en god klem, og jakken fra mormor og morfar passet fint. Men den rosa telefonen? Hvor var den? Vi foreldre kikket raskt på hverandre. Et så lite og beskjedent ønske burde kanskje etterkommes. Til bursdagsbesøket senere på dagen hadde pappa kjøpt en ekstra gave, en liten rosa leketelefon i billig plastikk. 3-åringen var overlykkelig, bursdagen var fullkommen.

Hvorfor er det slik at vi så inderlig sterkt noen ganger bare må ha? Hvordan oppstår disse behovene for ting, ting for tingenes skyld? Hva driver oss til å bare må kjøpe? Hvilken primitive drifter er det i oss som blir så sterke at vi frivillig forkaster all etikk og moral for litt materiell tilfredstillelse? Jeg forventer ikke at min 3–åring skal tenke etisk når hun ønsker seg noe til bursdagen. Likevel tror jeg noen svar på disse spørsmålene litt uventet dukket opp da jeg skulle hente datteren min i barnehagen. Stående ved plassen hennes i garderoben for å pakke sekken, kom jeg tilfeldigvis til å se noe kjent i hyllen på plassen til nabojenta. En liten rosa telefon. ”Er det din telefon?”, spurte jeg datteren min. ” Nei”, svarte hun triumferende ”Men nå har jeg også en rosa telefon, og den er bare min.”

DSC_1251

 

(Helt til slutt: Ta gjerne en kikk på Aftenpostens flotte og sterke serie Sweatshop og Fremtiden i våre henders kampanje  Jeg vil gi tieren min dersom du skulle trenge en liten kick-off til å bli en litt snillere og grønnere forbruker.)

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>