Har vi tid til et livsprosjekt?

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest
Jeg kan like gjerne være ærlig med det samme. Første gang vi fikk spørsmålet om å overta min manns familiegård i Lillehammer sa jeg nei.  Med tre unger og egne karrierer, hvorfor skulle vi overta 30 mål med fysisk arbeid? 30 mål med slit, dårlig økonomi og dårlig samvittighet for alt man ikke rekker? Et år senere skulle spørsmålet bli snudd på hodet.

Den gamle kjerreveien ned mot bekken skal ryddes frem igjen.

Den gamle kjerreveien ned mot bekken skal ryddes frem igjen.

 

Vi er oppvokst på to ulike planeter. Jeg i drabantbyen, i rekkehuset med lekeplasser og venner få skritt unna. Alle fasiliteter innen rekkevidde, grøntareal i avgrensede områder. Mannen min er 5. generasjon på familiegården Odde ved Mjøsa.  Fra han var liten ble han fortalt at  gården og landskapet en gang skulle bli hans ansvar. De gamle husene er full av historier, mange av dem ivrig meddelt videre til min mann fra hans morfar. Eplehagen som brant ned. Det hemmelige rommet i vedskålen som ble bygget da krigen brøt ut. Den gamle smien. Lågåsildfiske på stranden, de egenrådige islandshestene.

Men verden har gått videre. Det er ikke rom for livsprosjekter i hverdagen til en travel barnefamilie. Når skal vi rekke det mellom jobb, henting og bringing i barnehagen, kjøring til treninger, handling og middagslaging? Vi rekker knapt å skru på tv før vi må ta fatt på neste gjøremål.

Det store vendepunktet kom da vi skulle flytte fra Bergen til  Lillehammer. Hele familien satt samlet i sofaen mellom flyttekassene i en nesten tom stue. Vi hadde konkludert med å flytte til et bynært rekkehus i  Lillehammer, deilig og lettvint. Så skulle vi denne kvelden velge å se på den prisbelønnede dokumentaren Folk ved fjorden. To enslige gårdbrukere i Nordhordaland blir portrettert så vakkert og lavmælt at de store spørsmålene kryper inn i kroppen. Arbeidet med jorda fremstår som totalt meningsløst og overveldende meningsfullt på samme tid. Da dokumentaren var ferdig satt hele familien med tårevåte øyne. Vi trengte ikke si så mye. Jeg tror vi allerede da visste hvor det bar. Et valg som hadde fremstått som vanskelig ble plutselig klart og enkelt. Få dager senere sto vi i den overgrodde hagen på Odde og plukket bøtter med rips og solbær  til koking av saft og syltetøy. Barna var overlykkelige. Jeg var småskjelven.

DSC_1807

Nå er vi eiere av 30 mål proppfull av mening og muligheter. Proppfull av kratt og skog også, men selv kratt kan komme til nytte i økologisk jordbruk. For det er økologisk drift som er drømmen, som er det store livsprosjektet;  Denne gården som har vært uten produksjon i 50 år er jo perfekt til økologisk jordbruksareal! Vi sager, kutter, kvister, pløyer og drømmer. Leser oss opp på kunnskap om jordsmonn og diskuterer kompost. Fuglekasser og fugleliv skal erstatte giftsprøyting. Vi samler lauv som kan brukes som jordforbedrer om to år,  to år!  Gradvis blir vi vant til de lange perspektivene, det er jorden som styrer tiden vår nå. Vi har startet et livsprosjekt, et sakteliv.

Det er en stund siden det var gårdsdrift her på Odde, den gamle harven har antagelig blitt liggende ved jordet siden.

Det er en stund siden det var gårdsdrift her på Odde, den gamle harven har antagelig blitt liggende ved jordet siden.

Litt fakta. Norge er et langstrakt og kronglete land. Kun 3 % er egnet for jordbruksareal, det utgjør samlet ca 10 millioner dekar. Knappe 4,8 % av dette er økologisk, og det blir stadig mindre. Flere og flere av oss etterspør økologiske varer, samtidig som det økologiske jordbruksarealet minsker. Folk  vil ha sunn og lokal mat, samtidig som landbruksministeren hyller det konvensjonelle landbruket og vil ha det større, mer effektivt, mer lønnsomt. Begrepene etikk og verdi er byttet ut med produktivitet og konkurransedyktighet. I departementets språk er dyrevelferd og økologisk landbruk kjedelige greier. Å lytte til jorda og årstidene er ikke spesielt effektivt. Vårt nye livsprosjekt er som en kjepp i hjulet til det moderne samfunnet og den travle hverdagen vår.

Vi har satt i gang et prosjekt som ikke har noen ende, en stor og langsom prosess. Vi gleder oss til alt som skal vokse og spire, og høner som skal trippe på tunet. Merkelig nok har vi funnet plass til det, uten å rokke nevneverdig på hverdagskaoset. Det blir kanskje ikke så mange byturer, ikke så mange besøk på badeland, og litt mindre tv og google. Derimot er vi ute store deler av dagen, vi blir fysisk slitne og møkkete under neglene. Kalde røde kinner og ro i sjelen. Det føles som om å ha satt i gang noe som er større enn oss selv. Å drive jorda på jordas premisser gir mening og god samvittighet. 30 mål er ikke mye, men vi vil med. Vi vil inn i statistikken,  inn i det økologiske mantallet.

DSC_0458

 

Comments

  1. Leave a Reply

    Lene
    9. april 2014

    Dette går så bra. Det er et valg – det er også et valg å la det være. Opp i alt er det viktig og riktig å tenke på det som et valg – et livs stilsvalg. Om en vil gjøre dette sammen med to fulle jobber? Om en er villig til mindre penger mellom hendene? Om en ser en god eldre pensjon reise avsted mellom skyene. Så er det ja til tid. Tid til å oppleve øyeblikket. Undres og gledes over livet på jorden – egne barn som vokser opp. Alt for mange hevder at de har ikke noe valg. Det er ikke sant. Alle har et valg men alt for mange synes å trenge mange mange penger. gleder meg til en prat med deg i dag.

    • Leave a Reply

      sakteliv
      9. april 2014

      Det er definitivt et valg som koster mer enn jeg formidler her. Både økonomisk og sosialt. Men gevinsten er så stor at jeg nesten ikke klarer å fatte den! Og tid er relativt. Noen ganger tror jeg det mest handler om vilje. Ja det blir fint å treffe deg i dag! Så håper jeg Okios kan bli et holdepunkt nå som vi er på et litt fomlete og nyforelsket stadie!

  2. Leave a Reply

    Lene
    9. april 2014

    Oikos er en interesseorganisasjon som nok ikke nødvendigvis operere på enkelt menneske nivå.- vil jeg tro. 😉

    • Leave a Reply

      sakteliv
      9. april 2014

      Tja, det avhenger jo av hvordan man ser det… For oss, fra vårt microperspektiv, er Okios en viktig ressurs 🙂

  3. Leave a Reply

    Marita
    9. april 2014

    Så tøffe dere er!
    Virkelig ikke et enkelt valg å ta da. Men spennende. Håper at dere får til å følge drømmen, og lykkes! 🙂

    Forresten; Sjakk var ikke noe for Gustav? Har sett etter dere på onsdagene. 🙂

  4. Leave a Reply

    Marita
    9. april 2014

    Så tøffe dere er!

    Håper at dere får til å drive gården slik dere ønsker og at dere lykkes med drømmen. 🙂

  5. Leave a Reply

    Kari Oline Øverseth
    10. april 2014

    Jeg blir helt rørt av å lese dette. Sjøl har jeg vokst opp på gård med noe nærmest naturalhusholdning da jeg var lita. Jeg tenker ofte på all kunnskap om mat og matvareproduksjon som går tapt i dette supereffektive landbruket vi har nå. Vi har som samfunn glemt, eller fortrengt, hvor stor betydning dette har for oss, og hvordan det griper inn i hele økosystemet. Jeg forstår så godt at du mener dette er meningsfylt, sjøl med bare 30 mål.

    • Leave a Reply

      sakteliv
      10. april 2014

      Takk Kari Oline, og så heldig du er som har vokst opp på et sant sted! Det er nettopp kunnskapen om mat som du skriver, som jeg nå oppdager er helt essensielt for ungene mine. Jeg er nesten litt overrasket over hvor spennende de syntes alt dette er. Politisk sett er vi i en ganske skremmende utvikling hvor mat utelukkende er redusert til en handelsvare, til kostnad og fortjeneste.

  6. Leave a Reply

    Stig Braathen
    20. mai 2014

    Dette var gledelig lesning. Slike mennesker trenger Moder Jord. Jeg håper virkelig dere lykkes med gården, lykken og ikke minst med den positive bloggen din!

  7. Leave a Reply

    Eirin Fegstad
    15. november 2014

    Hei!
    Godt å lese det du skriver her. Har tatt det samme valget og flyttet inn på egen gård 22 desember i fjor. Flyttet fra fast jobb og ny komfortabel enebolig. Stortrives, men kjenner på spenningen ved hvordan vi skal klare å få den økonomiske sida til å gå rundt. Har også et trekløver under 7 år som får leve med konsekvensene av mine valg. Kjærlighet og ønsket om å bidra til at jorda vår skal komme i balanse. Gi ungene en oppvekst med forståelse for sammenhenger i naturen. Ta vare på det som er viktig og luke ut det som ikke er det. Flott blogg – hit kommer jeg tilbake ; )

    • Leave a Reply

      Kristine Natvig
      9. mars 2015

      Hei Eirin! Og beklager sent svar! Gratuleler med valget! Tror det er en ting man er nødt å erkjenne når man velger gårdslivet: Ting tar tid, og det koster penger. Men det rare er, at selv om man egentlig har mer å gjøre, mer å vedlikeholde, mer fysisk arbeid ute, så føles tiden langsommere… Men får noe tilbake som setter seg i kroppen, noe som føles meningsfullt. Lykke lykke til, håper barna finner seg til rette 🙂

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>