Cortado i åkeren

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest

En journalist jeg snakket med mente vi kunne være en del av en større trend. Vi som byfolk, urbane mennesker som flykter ut på landsbygda og realiserer drømmen om gårdslivet. Personlig føler jeg meg mer hjemme i byen enn på landet. Hvorfor velger jeg da likevel landlivet? Jeg skal forsøke å svare åpent og ærlig over en kopp cortado i åkeren. 

DSC_1438

Solen steker i ansiktet denne aprildagen, vi har alt jobbet mange timer i åkeren begge to. Mannen min med et godt grep om jordfreseren, jeg har ryddet og raket og tømt lass etter lass i kompostbingen. Løftet stein og snudd på jorda. Armene er lange og seige. ” Vent litt”, sier jeg, ”Vi må lage en benk her ved åkeren, nå”. Mannen min ser forundret på meg. ” Men vi er jo her for å jobbe, hva skal du med en benk?”

” Vi trenger den for å tenke”, svarer jeg.

Slik kom den altså på plass i full fart, en benk av stubber og gammel plank like ved åkeren. Vi har brukt den som vaffelstasjon slik at ungene kan holde motet oppe på dager hvor vi arbeider ute fra morgen til kveld, eller vi sitter der som et gammelt ektepar i tomsomhet over en kopp kaffe og fabler om alt vi håper å få gjort. Klarer vi å bli kvitt skurven på de gamle epletrærne? Hvor skal hønsehuset stå? Hvor mye trær orker vi egentlig felle i år?  Akkurat nå sitter jeg på benken alene med en kopp cortado og en følelse av motløshet. Omringet av store majestetiske hengebjørk som sikkert har opplevd generasjoner komme og gå. Bjørker som ser ut som de besitter langt mer myndighet enn meg og tenker ” Finn en feil”. Den feilen er meg. Byjenta på benken. Asfaltungen. Hun som ikke kan sette poteter uten å bla i en bok først. Hun som hopper til når hun ser en diger mark i jorda. Hun som knapt kan mer enn å dyrke urter i kjøkkenvinduet, hun skal nå rydde og dyrke et titalls mål og holde en håndfull bygninger. Bøndene i traktorene som kjører fordi nedpå veien ler sikkert godt når de ser den vesle benken oppe på jordet. Byfolk tenker dem sikkert, typisk byfolk.

Men er det egentlig så mange av oss byfolk her på bygda at vi kan kalle det en trend? I følge finn.no er ordet småbruk det til enhver tid mest populære søket under bolig til salgs. Byfolket drømmer seg ut på landet, men blir drømmen til virkelighet? Fra tusenårskiftet har antall gårdsbruk i Norge blitt redusert med en tredjedel og det blir stadig færre. I 2013 økte innbygger tallet i Oslo med 1473 , i Oppland var økningen knappe 97. Nordmenn flest vil fremdeles bo i Oslo. Byfolket drømmer seg ut på landet, men det blir med drømmen. Kanskje er det bare den flyktige drømmen som er trenden? Byfolket elsker nemlig å lese om gårdslivet og landsbygda. De kjøper stadig flere tidskrifter og magasiner med bilder av grønner enger og laftet stabbur. Jeg gjør det jeg også. Og støvlene mine er ikke fra Felleskjøpet.

Byfolk er ofte litt skeptisk når de kommer på besøk til oss. Joda naturen er deilig, men hva skal vi med dette her? Så mye arbeid til ingen nytte? Det er ingen i dette landet som trenger å dyrke sine egne grønnsaker i 2014. Kan vi ikke bare selge jorden og skille ut tomter? For noen fremstår prosjektet vårt som litt meningsløst. Som om vi ikke snakker samme språk. I møtet med byfolket kjenner vi hjemmefølelsen til landlivet vokse. Det som fremstår som meningsløst for dem er jo så meningsfullt for oss! Verdivalg heter det. For selv om jeg har løpt på mer asfalt enn enger som barn vet jeg at barna mine allerede nå har et helt annet forhold til naturen enn meg. For dem er naturen blitt naturlig. Når mor løfter forsiktig bort marken med en spade, nøler ikke barna mine med å plukke den opp i hånden. Finne et sted med myk jord hvor marken kan krype hjem igjen. Og en dag tør jeg kanskje å løfte marken opp i hånden jeg også? Hvem vet. Enn så lenge holder jeg om den varme koppen med cortado og tenker at den passer helt perfekt til lukten av ferskt bjørkeløv og jord. Flere byfolk burde definitivt gjøre drømmen om til virkelighet. Byen kan man alltids dra tilbake til. De nedlagte småbrukene venter ikke.    

Comments

  1. Leave a Reply

    Cathrine
    21. mai 2014

    Hei Kristine

    Jeg kjenner jeg blir litt glad av å lese innleggene dine. Jeg kommer selv fra Lørenskog men flyttet til Lillehammer for 5 år siden for å gå på Høgskole. I fjor høst bestemte samboeren min og jeg oss for å kjøpe et småbruk på toppen av Almslia på Brøttum, og jeg føler meg egentlig som en byjente som har forvillet meg til bygda!
    Jeg husker jeg så på huset på finn og tenkte at «dette ville vært perfekt», men la det fra meg fordi det lå så alene. Etter vi fikk vite at det var i slekta til kjæresten min ble det brått veldig interessant for han, og jeg gikk meg på å prøve. Alle som kommer hit synes det er helt fantastisk og idyllisk, men jeg tror nok det forblir med drømmen for mange 🙂
    Vi har heldigvis ikke såå mye å gjøre på tomta, men å bo på et småbruk vil allikevel si evighetsprosjekter. Det er alltid noe å ta tak i.
    Kos dere på gården, og lykke til 🙂

    • Leave a Reply

      Kristine Natvig
      21. mai 2014

      Hei Cathrine,
      så fint at du kjenner deg igjen i innlegget! Trøsten for oss «bokbønder» eller «bybønder» eller hobbybrukere må vel bli at vi trengs! Ikke minst med tanke på den høyredreiningen vi ser i landbrukspolitikken hvor konsekvensen blir færre småbruk i drift. Kankskje vi kan se «bygda» med nye øyne? En venn som var på besøk sa noe klokt til oss en gang vi sto og fablet om alt vi ville/burde/må ha gjort: «Husk, dere blir ALDRI ferdig.»
      Lykke til med evighetsprosjektet dere også 🙂

      Hilsen Kristine

  2. Leave a Reply

    Eirin Fegstad
    24. november 2014

    Hei!
    Latte på Staburstrappa fra 1700 er deilig ; ) , byen er der for en helg innimellom.

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>