NÅR VI VELGER Å LEVE AUTENTISK

FREMHEVET, LEVE | 24. januar 2016 | By

Share on FacebookTweet about this on TwitterPin on Pinterest
Det er på slutten av intervjuet. Som nyansatt leder vil lokalavisen lage et portrett av meg. Journalisten smiler. Legger blokken i fanget. «Så, hvem er Kristine? Hva driver hun med på fritiden?» Et helt uskyldig spørsmål, men likevel strammer det seg i magen. Hvorfor er det så vanskelig for oss å være autentisk? Å være den vi virkelig er?

Det er mange år siden denne episoden. Det skulle bli det første lille varselet om at noe virkelig galt var på ferde. Likevel ignorerte jeg det. Hva var det ved dette spørsmålet som ble så ukomfortabelt?

Jeg svarte, så ærlig jeg kunne. Problemet var ikke å svare, problemet var dette ubehaget, sannheten om at jeg for lengst hadde vendt ryggen til alt som var meg.

På vei hjem fra jobb den dagen hadde ubehaget konkretisert seg som en klar følelse. En følelse av å være et skall. Tomt for innhold. Uten kjerne. Hvem var jeg blitt? Jeg visste ikke. Jeg var den effektive, den rasjonelle, den analytiske, den innovative, den intellektuelle. Den flinke. Alt dette som hadde blitt heiet frem av lærere, professorene, kollegaer.  Men det var spennende å være den flinke. Dermed skulle det gå år før det virkelig smalt.    

Som mange andre har opplevd, kan en aldri så liten livskrise brutalt rykke deg bort fra det ytre skallet, bort fra fasaden. Inn i deg selv, konfrontere deg med det som er der. Nådeløst.

Kjernen var der, heldigvis. Mer presist; den lå lukket og låst, kastet langt ut på havets dyp. Og inni den lå alt dette som jeg så lidenskapelig hadde vært opptatt av, alt jeg drømte om, alt dette rare som var meg, alt som ikke stemte med bildet av hvem jeg trodde andre ville at jeg skulle være.

Vi er enkle rare sjeler, de fleste av oss. Unike hver og en, dessverre. For vi vil så gjerne passe inn i det dette vakre strømlinjeformede samfunnet vi har skapt sammen.

Å omfavne det autentiske i livene våre, er som å få en gave som vokser seg vakrere og større for hver dag. Å bli oppmerksomme på menneskene vi er glade i, naturen rundt oss, om det så er storslåtte landskap eller bare det lille treet i parken bortenfor leiligheten din. Å omfavne det autentiske i deg selv, med alt som er, uten å dømme, er kanskje enda vanskeligere. Men enn hvor sårbart det er, vil det gjøre deg ubegripelig sterk. Sterkere enn Pippi faktisk.  

DSC_7108

Comments

Be the first to comment.

Leave a Comment

You can use these HTML tags:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>